Skogfinner

Innvandrerne fra Savolax og Tavastland

Skogfinnene er en etnisk gruppe med opphav i finner fra Savolax og Tavastland. De slo seg ned i skogområdene i Sverige og Norge, særlig i området som ble kjent som Finnskogen på begge sider av den svensk-norske grensen. Størstedelen av utvandringen skjedde i perioden omkring 1575–1660.

Det var personlige, økonomiske, politiske og samfunnsmessige grunner til utvandringen. En viktig årsak var den arealkrevende landbruksformen svijordbruk, også kalt svedjebruk. Granskog ble brent, og rug ble sådd i asken på de såkalte rugbråtene. Noen steder fortsatte denne driftsformen frem til omkring 1800, før etterkommerne gradvis gikk over til fast åkerbruk.

Skogfinnene lærte seg svensk eller norsk og ble tospråklige, samtidig som de lenge beholdt kulturelle særtrekk og det finske språket. Blandingsekteskap ble tidlig vanlige. Det skogfinske språket er i dag utdødt.

I 1998 ble skogfinnene anerkjent som en av Norges nasjonale minoriteter.

Ekspansjon i perioden 1550–1700

Under klimaforverringen som gjerne kalles den lille istiden, ekspanderte det savokarelske svedjebruket i flere retninger. Utbredelsen var særlig sterk i perioden 1550–1700. Store, lite utnyttede granskogsområder ga grunnlag for driftsformen.

Ekspansjonen gikk blant annet til Sverige, Nord-Finland, Russland, Estland og Norge. Svenske myndigheter ønsket nye skatteborgere velkommen og tilbød i noen tilfeller skattefrihet i etableringsfasen.

Skogfinsk byggeskikk

Røykstue, badstue og rie er blant de viktigste karakterbygningene i den skogfinske byggeskikken. Gårdstunene på Finnskogen har ofte hatt mer spredt og fri plassering av bygningene enn tun i norsk- og svenskbygdene.

Skogfinnene tok med seg røykovnsprinsippet fra Finland. På Finnskogen ble denne oppvarmingsteknikken, og byggeskikken som fulgte med den, brukt i omkring 300 år. Røykstuer ble fortsatt reist i andre halvdel av 1800-tallet, og badstuer ble bygd inn på 1900-tallet.

Røykstua

Røykstua ble varmet opp med en røykovn uten skorstein. Rommet måtte derfor utformes på en bestemt måte. En vanlig detalj var et brutt innertak som hvilte på kraftige bærestokker. Utvendig kunne bærestokkene og en røykhatt over taket være det eneste som skilte røykstua fra andre hus.

De bevarte røykstuene varierer mye i størrelse. De minste røykstuerommene er omkring 17–32 kvadratmeter, mens de største er over 50 kvadratmeter.

Les mer på Wikipedia.